Mange av oss, enten vi er foreldre, naboer, venner eller kanskje vi jobber med barn og unge, kommer i løpet av livet opp i situasjoner der vi ser eller hører noe som får oss til å kjenne uro for et barn eller en ungdom i nærmiljøet.
Kanskje har vi registrert slikt som at barnet/ungdommen
- strever litt med lesing og skriving
- mistrives på skolen eller i barnehagen
- sliter med å få venner
- vegrer seg for å spise
- gjør seg dårlig forstått
- har et spesielt usunt kosthold
- mobber eller plager andre
- mangler noen ferdigheter som en normalt kan forvente i en gitt alder (f.eks. svømme, sykle, kle seg)
Eller kanskje vi ser og opplever signaler fra foreldrene som gjør oss urolige for evnen deres til å være foreldre? Det kan være at de
- i stor grad lar andre hente og levere i barnehagen
- ikke overholder avtaler
- ofte lukter alkohol
- virker likegyldige til egen fremtoning
- oppleves som spesielt usikre, irritable eller sårbare
Du er første skritt på veien mot en løsning
Som du ser, kan signalene som gjør oss urolige være høyst ulike, vage, diffuse og vanskelige å tyde.
Da er det lett å kjenne på egen usikkerhet: Har jeg observert rett? Kan jeg risikere å lage «en sak» ut av en bagatell? Bør jeg dele uroen min med andre?
Svaret på det siste spørsmålet er et rungende JA.
Som medmennesker skal vi bry oss og ta tak i denne bekymringen, og de av oss som er kommunalt ansatte plikter å gjøre det. Vi skal ikke avvente eller sette vår lit til at andre fanger opp de samme signalene som oss. Kanskje er det bare nettopp du som ser barnet/ungdommen!
Gode hjelpemidler
BTI-veilederen inneholder både en oppskrift på hvordan vi skal gå fram for å avklare om det er grunnlag for bekymringen vi kjenner, samt en rekke konkrete verktøy. Både fremgangsmåten og de tilhørende verktøyene er primært tiltenkt bruk i kommunale tjenester, men også privatpersoner kan ha nytte av dem. For eksempel kan disse skjemaene hjelpe deg med å sette ord på og definere bekymringen du opplever:
- Signal på manglende trivsel (word)
- Skala for uro: barn og unge (word)
- Skala for uro: foreldre (word)
NB! Dersom vi har mistanke om vold eller overgrep, skal vi kontakte barnevernstjenesten direkte!
Rusmiddelbruk under svangerskapet kan være svært skadelig for fosteret. Selv om et flertall av gravide unngår rusmidler, er det noen som fortsetter å slite med rusmisbruk og som trenger umiddelbar helsehjelp. I helsepersonellovens § 32 opplyses det om at den som yter helsehjelp i sitt arbeid skal være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og skal av eget tiltak gi den kommunale helse- og omsorgstjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter § 21.
Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av den kommunale helse- og omsorgstjenesteloven, skal helsepersonell gi slike opplysninger.
Vold under svangerskapet kan påvirke utfallet av svangerskapet. Det kan skje ved at volden direkte fører til skader på mor og/eller foster, eller indirekte ved at volden fører til for eksempel stress, angst eller økt bruk av tobakk og alkohol i svangerskapet. Lav fødselsvekt (<2 500 g) er en viktig risikofaktor for et nyfødt barns liv og helse (Vold mot kvinner og svangerskaps- utfall | Tidsskrift for Den norske legeforening (tidsskriftet.no)).
Kvinnens erfaringer bør ligge til grunn i vurderingen, videre sikkerhetsarbeid og henvisning til andre instanser. Helsepersonell bør i samtalen få kjennskap til hvilken type vold, og omfanget av volden som den aktuelle kvinnen blir eller har blitt utsatt for. Dette kan ha betydning for hvilke hjelpetiltak og oppfølging som er aktuelle for kvinnen og partneren/familien. For vurdering og sikkerhetsarbeid, se også Vold i nære relasjoner, en veileder for helse og omsorgstjenesten, 2018 (nkvts.no).
*Barnevern og politi bør i tillegg til fastlege, jordmor, psykolog, DPS og liknende, være en del av kommunens «tiltakskjede» for oppfølging etter avdekking av vold mot gravide.
Psykisk syk under svangerskapet. Jordmor og/eller fastlege bør identifisere gravide med risiko for angst, depresjon og psykiske helseproblemer. Gravide som har eller har hatt alvorlige psykiske lidelser, bør vurderes av allmennlege og som eventuelt konsulterer psykisk helsetjeneste i kommunen eller henviser til spesialisthelsetjenesten. Mildere og moderate psykiske helseproblemer kan også kreve samarbeid eller videre henvisning. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten bør sørge for lett tilgang til NAV, familievernkontor, spe- og småbarnsteam i spesialisthelsetjenesten og barnevern dersom det avdekkes underliggende årsaker til psykiske symptomer og lidelser. Når depresjon avdekkes i svangerskap og/eller etter fødsel, må det sørges for et individuelt tilrettelagt tilbud. Tilbudet vil ofte innebære en tverrfaglig innsats og kan bestå av varierte tiltak som for eksempel hjemmebesøk, avlastning, familiestøtte og psykologisk behandling. For noen kvinner kan det være behov for medikamentell behandling.
Helsepersonell i svangerskapsomsorgen bør:
- legge til rette for at gravide kan snakke om hvordan de har det
- ha rutiner for å identifisere depresjon og angst. Validerte verktøy for vurdering av depresjon kan benyttes som del av kartleggingen, og som ledd i et lokalt forankret program
- henvise gravide med eventuelt partner/barn til psykisk helsetjeneste i kommunen eller spesialisthelsetjenesten
- være kjent med organisering, samarbeids-, og henvisningsrutiner til psykisk helsetjeneste herunder psykologer i kommunen og andre instanser
Nasjonale faglige retningslinjer og veiledere fra helsedirektoratet:
Nasjonal faglig veileder vanedannende legemidler – rekvirering og forsvarlighet
Temaside psykisk helse og rus
Lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Sammen om mestring
Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten
Informasjon til pasienter og pårørende: Psykisk helsehjelp for voksne (helsenorge.no)
Meldeplikt
Offentlig ansatte og fagpersoner med taushetsplikt kan ha plikt til å melde fra til barnevernet i kommunen. Meldeplikten inntrer først i de mer alvorlige tilfellene: når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.
Hvem har meldeplikt?
Meldeplikten gjelder for ansatte i alle offentlige instanser og tjenester. Den gjelder også hvis du jobber i en organisasjon eller privat virksomhet som utfører oppgaver for det offentlige. I tillegg har flere yrkesgrupper en tilsvarende meldeplikt. Det gjelder blant annet psykologer, sykepleiere, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, ansatte ved familievernkontorer og meklere i ekteskapssaker.
I hvilke tilfeller gjelder meldeplikten?
Alle offentlig ansatte har taushetsplikt. I tillegg har en rekke yrkesutøvere profesjonsbestemt taushetsplikt. Meldeplikten tilsidesetter denne taushetsplikten når ett eller flere av vilkårene i barnevernloven er oppfylt:
Meldeplikten inntrer når du har grunn til å tro
- at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt
- at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling
- at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring
- at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel
*Meldeplikten inntrer også når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd.
Du må selv gjøre deg kjent med vilkårene for å melde bekymring til barnevernet og selv vurdere om plikten til å melde er utløst. Les mer om meldeplikten i barnevernsloven og saksbehandlingsrundskrivet.
Du har et personlig ansvar for taushetsplikten og for meldeplikten
Dere kan ha rutiner på arbeidsplassen som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal melde inn bekymringen. Du har likevel et personlig ansvar for at barnevernet får beskjed.
Hvis foreldrene samtykker, kan du sende bekymringsmelding selv om vilkårene for meldeplikt ikke er oppfylt.
Familielivet består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma, pappa eller søsken – en eller flere ganger i løpet av oppveksten. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen.
Det er vanligst å tenke på barn som pårørende når foreldre eller søsken er syke, som følge av psykisk sykdom, fysisk sykdom eller en skade. Men, det finnes også mange andre årsaker til at barn opplever at hverdagen blir vanskelig og de kan kalles pårørende. Det er for eksempel mange barn i Norge som opplever at foreldre misbruker alkohol eller andre rusmidler. Barn er også pårørende når noen av de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved samlivsbrudd, eller når foreldrene har svak økonomi. Flere barn enn vi tror opplever også å være vitne til vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel.
De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan melde seg i oppveksten, eller de kan bli synlige når barna blir voksne. Det å være pårørende kan bidra til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning.
Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problem, men vi vet at det å være pårørende kan føre til vansker. Vi vet også at dersom barn blir utsatt for flere belastninger samtidig, så øker sannsynligheten for at barnet utvikler egne problem.
Det er ikke alltid like enkelt å vite om ens eget barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse spørsmålene kan kanskje hjelpe deg med å finne ut av om dine barn kan regnes som pårørende:
- Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har de mye kontakt? Gjelder det noen som betyr mye for barnet?
- Hvordan er barnet påvirket av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Endres de vanlige rutinene? Har hverdagen endret seg?
- Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist reaksjoner du tror handler om å være pårørende?
Dersom det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet.
Her er kartlegging av barn og unge som pårørende – en sjekkliste for Gjøvik kommune
Her finner du skala for uro for foreldre
Her har HelseNorge en nettside for barn og unge med psykisk sykdom i familien.
På pårørendesenteret sine nettsider kan du lese om barn som pårørende.
Norske kvinners sanitetsforening (NKS) driver veiledningssenter for pårørende til personer med rusproblemer. De driver et nasjonalt kompetansemiljø for selvorganisert selvhjelp. Her er lenke til nettsiden deres.
Sammen med lokalt politi har kommunen utarbeidet en veileder som gir kunnskap om hvordan en kan forebygge, oppdage, møte og følge opp voldelig ekstremisme. Den er særlig tiltenkt ansatte i offentlige tjenester, private og offentlige arbeidsgivere, samt ledere i frivillige lag og organisasjoner. Men, den er også relevant for innbyggerne ellers.
Målet med veilederen er at den skal fungere som et oppslagsverk der en kan finne informasjon om begreper, handlingsplaner, litteratur, kontaktpersoner og lenker til relevante nettsteder.
Her kan du lese Nasjonal veileder for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme